DnV's Undervannsinspeksjon og Metningsdykking i Nordsjøen, 1973-1981

I 1973 var Ekofisk under oppbygging og behov for kontroll av installasjoner under vann økte. Til nu var alt under vann overlatt til dykkere, som til stor del var hjelm- og anleggsdykkere. Hva skulle kontrolleres og hvordan? Rapportene fra dykkerne var mangelfulle og ikke mulig å kontrollere.

PPCo tok derfor kontakt med DnV i 1973 for å diskutere hvordan dette kunne løses. 2 alternativer ble vurdert, lære opp erfarne Surveyor'e eller lære opp dykkere til inspektører. Det siste ville ta lang tid, samt krevde ingeniør-utdanning. Derfor valgte man løsningen å utdanne ingeniører til dykking. DnV tok derfor oppgave å bygge opp kompetanse for undervannsinspeksjon av oljeinstallasjoner.

Samtidig etablerte DnV Norsk Undervanns Institutt (NUI) i Bergen. Deres oppgave var å bygge opp kompetanse rundt dykking.

Frem til 1973 var dykkerutdanning basert på hjelmdykking fra Marinens Froskemannskole. Deretter fulgte det praksistid i et dykkerselskap, hvor de dyktigste kunne avansere til klokkedykking. BA skrev at 51% av dypvannsdykkerne var utsatt for trykkfallsyke og mange fikk senvirkninger. Det fantes ingen formell utdanning av metningsdykkere i Norge i 1973.

Dykking med blandingsgass og klokke, ble kompetanse innhentet fra erfarne amerikanske og franske dykkere (Taylor Diving, Comex og Oceaneering). Så ble erfaringer overført til norske dykkere. Arbeidstilsynet hadde ingen formell jurisdiksjon offshore. Ulykker skjedde. Derfor utkrystalliserte seg behov for regulering av utdanning og godkjenning av undervannsutstyr.

DnV etablerte en egen avdeling for undervannsinspeksjon, In-Service Inspection, med Rune Sletten som leder. De skulle bygge opp kompetanse for inspeksjon offshore installasjoner under vann. DnV måtte derfor henvende seg til Marinens Froskemann skole. Slik sett fikk Marinen beskjed fra øverste hold å bidra med utdanning av inntil 10 sivile dykkere. Deretter skulle dykkerselskapet 3X i Stavanger bidra med kurs i klokkedykking med He/O2 gass.

Målet var at DnV-dykkere skulle ha høy kompetanse og skulle være fysisk veltrent. De fikk derfor tildelt tid for trening i arbeidstiden når de var på kontoret.

Siden inspeksjon skulle skje under vann, måtte DnV utvikle utstyr som kunne brukes til ikke destrukstiv testing. Slikt fantes ikke, så det ble nybrottsarbeid. Elektrisk utstyr i vann krever mye tankearbeid og utprøving. Det siste skjedde på lab'en på Høvik. Kjell Smeby, Arve Døhl og Harald Heiro stod for utviklingen av undervannsutstyret. Utstyret måtte bygges om flere ganger. Til slutt så verdens første Underwater MPI (magnetic particle inspection) dagen lys. Dykkerne hadde fått et verktøy til inspeksjon. I tillegg utviklet de ultralydutstyr (USM2) til bruk under vann for tykkelsemåling av stålkonstruksjoner og i noen tilfeller sveisekontroll. Noe slikt fantes ikke fra før. Fotografering ble et standard verktøy. Måling og kontroll av katodisk beskyttelse fulgte tett etter. Med dette utstyret i hendene på erfarne inspektører med dykker-kompetanse, bygget DnV en unik kompetanse for tilstands-kontroll av olje og gass installasjoner. Mange inspektører reiste senere rundt i verden og spredte sine kunnskaper om undervannsinspeksjon av oljeinstallasjoner.

Det var generelt stor motstand fra dykkerselskapene til å slippe ingeniører til å kontrollere. Store motforestillinger å la andre ta del i deres kunnskap om utstyr og dykking. Dykketabeller var en firmahemmelighet. Det samme gjaldt utstyret ellers.

Etterhvert begynte oljeselskapene å stille krav til åpenhet fra dykkerselskapene.

I 1973 ble inngått avtale med Froskemannskolen om å utdanne 10 inspektører til dykking med hjelm, slangedykk og blandingsgass inntil 60 meters dybde.

For å fokusere på betydningen av tiltaket, stilte DnV-direktør Walter opp på Haakonsvern og hilste på deltakerne.

Dykkerlege Eidsvik på Haakonsvern skulle avgjøre hvilke som var fysisk kvalifisert. Kurset varte i 8 uker (okt/nov 1973). De som ble godkjent (8) fikk utstedt arbeidstilsynets dykkersertifikat etter endt kurs.

3X hadde tatt med seg Kerby Morgan dykkermasker og umbilical til Haakonsvern for at DnV og Marinen skulle bli kjent med utstyret som ble brukt offshore. Familieringsdykk ble foretatt i basseng på stedet.

Neste trinn på utdannelsen ble klokkekurs hos 3X, et Stavanger basert firma. Her skulle man lære dykkerne alle faser med dypdykking. Alle oppgaver gikk på rundtur, slik at man bygde opp kunnskap. Leif-Tore Skjerven var dykkeleder og ledet utdannelsen. Etter 3 uker ble 8 inspektører godkjent av Statens Arbeidstilsyn Direktorat som dypdykkere 14/3-1974.

Senere fulgte 1 ukes kurs med utvidet dykkermedisin, førstehjelp i kammer og fysiologi ved NUI. Når man er i metning, tar det lang tid å dekomprimere, ofte 24 timer eller mer. Skadet dykker må kunne behandles i kammer, med veiledning av lege på utsiden, og det var fokus på dette kurset.

I Haugesund avholdt Seaway Diving et 1 ukes rescue kurs av klokkedykker.

For å dykke på engelsk side i Nordsjøen, måtte man ha engelsk dykkersertifikat. Det ble arrangert med dykkerselskapet 2W, senere Strongwork, med en ukes familieringskurs ved en innsjø Grwyn-E-Fawr, Abergavenny i Wales. Etter dette hadde DnV mange hundre bounce dive på Viking Field, hvilket la grunnlag for mer avansert dykking.

Senere utdannet DnV dykkere i Fort William, Scotland. Underwater Trainningcentre Ltd utdannet luftdykkere til 50 meter gjennom et 12 ukers kurs. Her lærte man håndtering av dykkingens alle faser, også bruk av verktøy under vann. Andre DnV-dykkere hadde bakgrunn fra Marinen og noen kom fra dykkerselskaper.

I apr/1979 avholdt 3X et nytt klokkekurs i Stavanger for DnV med 8 inspektører. I nov/1979 ble et nytt klokkekurs avholdt i Bergen, ifm Statens Dykkerskole («Klokkedykkerskolen»). Her ble ytterligere 4 DnV dykkere utdannet.

Etter 50 bouce dive offshore, fikk jeg mitt første metningsdykk ombord på DSV Seaway Falcon 1/12-76, Ekofisk. Mot slutten av 1970-tallet kom etablering av Staten Dykkerskole i Bergen, basert på blant annet erfaringer DnV hadde høstet med dykking. Også krav til utstyr ble formelt etablert.

Dykking på større dyp er krevende arbeid og gjennomføres som metningsdykk. Da oppholder man seg i et kammersysem i ca 10 dager. Trykkammeret var ca Ø220cm og 3m langt, innklusiv 2 køyesenger. Et tilstøtende kammer har toalett, dusj og klokkekopling. Metningsdykking pustet man heliumblanding (He/O2) og stemmen blir forvrengt. Det kunne ta noen timer å venne seg til det.

Fysisk kan pulsen på en arbeidende dykker ligge på 160 og fort sprette opp i 200 under ekstra belastning. Dykkermaskene på 70-tallet hadde en del pustemotstand og lange dykke var krevende. Støyen var merkbar fra utstyret. Med HeO2 pustegass tappes kroppen for varme. Man hadde derfor varmvann sirkulerende gjennom tynne slanger inne i drakten.

Inne i klokka satt Stand By dykker og holdt styr på slanger og kommunikasjon. I klokka var det Scubber som renset luften for CO2.

Følgende 48 var offshore dykkere i Det norske Veritas 1973-1986:

Denne oversikten er gjenskapt gjennom rundspørring blant DnV-dykkere Aug/2023. 3X-1 klokkekurs i Mar/1974 3X-2 klokkekurs i Apr/1979 SD-1 Statens Klokkedykkerskole Sep/1979

28/4-75 var 2 DnV dykkere nære å sette livet til under Bounce-dykking på Viking Field AD under ledelse av Strongwork Diving Ltd. Etter 3 timer på 100 fot, ble dykkerne tatt av tidevann og ført gjennom platformstrukturen, samtidig som luft fra overflaten stoppet opp. Ble kritisk for dykkerne. Feil påkledning, kunne en av dykkerne ikke nå reserveluften. Pga fare for dykkersyke etter dykkingen, ble det behandling i kammer etter USN table 5. Skjerpede rutiner ble innført. Topside hadde glemt å starte luftkompressoren, slik at dykkerne gikk tom for luft. Alle disse aktivitetene ga vital kunnskap for etablering av et senter for dypdykking i Bergen.

Også 17 Feb 1977 ombord på Seaway Falcon, Ekofisk H7, etter et Bounce dykk til 138 fot, 52min, ble US Navy Table 5 benyttet for behandling for dykkersyke av en DnV dykker.

US Navy Table 5 er for behandling av dykkersyke (emboli).

«For så vidt gjelder Alf Petter Høilund er innven¬dingen at han er ansatt i Det Norske Veritas og at han derfor er inhabil til å være med å granske Det Norske Veritas’ rolle i forbindelse med dykkingen i Nordsjøen.

De nærværende kommisjonsmedlemmers holdning til dette har vært at Alf Petter Høilund selvsagt vil være inhabil til å granske Det Norske Veritas’ eller sin egen rolle. Som konsekvens av dette har kommisjonsmedlemmene inntatt det standpunkt at så lenge Alf Petter Høilund er med i kommisjonen, holdes Det Norske Veritas utenom granskingen. Det tilføyes at under arkivgranskin¬gen og intervjuene har Det Norske Veritas en sjel¬den gang blitt brakt på bane, men uten at det har gitt foranledning til å gå nærmere inn på forhol¬dene. Hvorvidt det skulle vise seg behov for eller være ønskelig å granske Det Norske Veritas’ rolle, kan det tas endelig standpunkt til på et senere tids¬punkt, fortrinnsvis av andre enn kommisjonen.»

Det er ikke kjent at noen av pionerdykkerne fra Det norske Veritas er blitt intervjuet.

Etter 8 ukers kurs hos Marinens Dykker og Froskemannsskole, Haakonsvern.

Dypdykker kurs for Det norske Veritas hos TreeX, Stavanger, 11. Februar til 1. Mars 1974.

Dykkerleder: Leif-Tore Skjerven Assistenter: Kjell Lilledal Øyvind Bergå Richard Austdal (mek) Henning Christensen (El.ing.)

Kursdeltagere:

• Kjell Sæbjørnsen, Oslo
• Einar Vik, Bergen
• Geir Anders Evensen, Oslo
• Ulf E. Nordskog, Oslo
• Norvald Eikås, Oslo
• Terje Skreien, Bergen
• Ernst Amundsen, Stavanger
• Harald Heiro, Oslo

Klokkekurset er filmet av Ulf Nordskog med 8mm smalfilm og digitalisert av Videoverkstedet, Oslo.